Den såkalte minuskelskriften ble avløst av den gotiske håndskriften. Den skal være kommet fra nord-Frankrike i det 12. og 13. århundrede. Den skriften vi skal arbeide med kalles nygotisk, d.v.s. er fra tiden etter ca. 1550. På 1600-tallet var gotisk håndskrift blitt dominerende i Norge. Likevel finner vi at latinsk (moderne) håndskrift ble brukt dersom teksten var på latin. Vi finner også ord med latinsk skrift inne i en gotisk tekst, dersom ordet er av latinsk opphav. I enkelte tekster brukes også latinsk skrift til å utheve et ord eller et navn, selv om skribenten i utgangspunktet bruker gotisk skrift.
Barn lærte gotisk håndskrift i skolene opp til ca. 1860. Deretter overtok den moderne, latinske håndskriften. Men de som hadde lært å skrive med gotiske bokstaver fortsatte i stor grad å gjøre det. Det vil si at vi fikk en glidende overgang fra gotisk til latinsk håndskrift i tiden ca. 1860-1920. Den skriften som kanskje kan være vanskeligst å forstå er i mange tilfeller fra sluttperioden, ca. 1890-1920. I den perioden finner vi stort sett latinsk håndskrift, men med enkelte gotiske bokstaver innblandet. Vi må derfor forholde oss til to ulike alfabeter samtidig, og får derved mange muligheter for misforståelser og forvirring.
Likevel skal vi ikke undervurdere skrivekunnskapene hos folk. At signaturer ble skrevet “med påholden penn” (m.p.p.) behøver ikke bety at personene ikke kunne skrive navnet sitt. Det fortelles at av hensyn til effektivitet og et pent resultat kunne pennen bli sendt rundt bordet, slik at alle hadde holdt i den. Derved hadde skriveren fullmakt til å signere “med påholden penn” på vegne av de andre. I andre tilfeller kan “m.p.p.” reelt bety at personen ikke kunne skrive.